tirsdag 6. januar 2009

FRA FINANSKRISE TIL DESIGNKRISE

21.12. hadde New York Times en interessant artikkel som synliggjør likheter i mentaliteten hos to yrkesgrupper som har vært i vinden de siste årene - pengeflyttere og stjernearkitekter. Finanskrisen fører nå også til designkrise - ihvertfall for arkitekter som har stilt seg til rådighet for hemningsløse finansakrobater. Regelmessig har de beriket samfunnet med en arkitektur omtrent like "kreativ og nyskapende" som en kommunal lånepakke fra Terra. Vi har sett keiserens nye korthus i ulike men beslektede varianter.

New York Times påpeker at noen de smarteste utbyggerne har engasjert stjernearkitekter som Frank Gehry for å forføre politikere til å godkjenne en utnyttelse som er i konflikt med stedets karakter og ånd, evt. også med gjeldende regulering. Volumer og profitt pumpes opp med "trendy" design som tilslørende glasur.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Fra alle kontinenter meldes det nå om skrinlegging av overdimensjonerte og mistilpassede utbyggingsprosjekter. Vi får håpe en generasjon av cowboyer i eiendomsbransjen går konkurs, og at en ny nøkternhet og respektfullhat vil sitte i høysetet når de økonomiskek kurvene om noen år igjen peker oppover.

Det er en ganske samstemmig oppfatning internasjonalt at vi må tilbake til et system med klare regelverk for finansbransjen, og fungerende offentlige kontrollsystemer under demokratisk kontroll. Overordnet styring og overvåking av den økonomiske utviklingen kan ikke delegeres til "aktørene" selv.

På tilsvarende måte er det nødvendig å gjeninnføre demokratisk planlegging og offentlig kontroll med utbyggeres og arkitekters virksomhet. Fellesskapet må definere hva slags stedsutvikling man ønsker, gjennom deltakende prosesser der man vedtar byplaner med bestemmelser for utforming av bebyggelsen, slik at humane og innbydende omgivelser kan sikres. Erling Dokk Holm har foreslått at arkitektkonkurranser skal avgjøres ved folkeavstemning, og det vil være et tiltak med tilsvarende potensiale for å styrke brukerkontrollen over stedsutviklingen.

Først når demokratisk vedtatte rammeverk er på plass vil det være forsvarlig å slippe til flokkene av innovatører som erfaringsmessig mangler innebygd magemål. Enten de er utdannet på BI eller Arkitekthøyskolen.

Utdrag fra artikkelen i New York Times, 21.12.08 skrevet av Nicolai Ouroussoff:

It Was Fun Till the Money Ran Out

WHO knew a year ago that we were nearing the end of one of the most delirious eras in modern architectural history? What's more, who would have predicted that this turnaround, brought about by the biggest economic crisis in a half-century, would be met in some corners with a guilty sense of relief?

Before the financial cataclysm, the profession seemed to be in the midst of a major renaissance. Architects like Rem Koolhaas, Zaha Hadid, Frank Gehry, and Jacques Herzog and Pierre de Meuron, once deemed too radical for the mainstream, were celebrated as major cultural figures. And not just by high-minded cultural institutions; they were courted by developers who once scorned those talents as pretentious airheads.

Firms like Forest City Ratner and the Related Companies, which once worked exclusively with corporations that were more adept at handling big budgets than at architectural innovation, seized on these innovators as part of a shrewd business strategy. The architect's prestige would not only win over discerning consumers but also persuade planning boards to accede to large-scale urban projects like, say, Mr. Gehry's Atlantic Yards in Brooklyn.

But somewhere along the way that fantasy took a wrong turn. As commissions multiplied for luxury residential high-rises, high-end boutiques and corporate offices in cities like London, Tokyo and Dubai, more socially conscious projects rarely materialized. Public housing, a staple of 20th-century Modernism, was nowhere on the agenda. Nor were schools, hospitals or public infrastructure. Serious architecture was beginning to look like a service for the rich, like private jets and spa treatments.

Nowhere was that poisonous cocktail of vanity and self-delusion more visible than in Manhattan....Every major architect in the world, it seemed, was designing an exclusive residential building here....Together these projects threatened to transform the city's skyline into a tapestry of individual greed.

Now that high-end bubble has popped, and it is unlikely to return anytime soon. Jean Nouvel's 75-story residential tower adjoining the Museum of Modern Art has been delayed indefinitely. And developers now seem loath to undertake similar projects. Even if the economy turns around, the public's tolerance for outsize architectural statements that serve the rich and self-absorbed has already been pretty much exhausted....Still, if the recession doesn't kill the profession, it may have some long-term positive effects for our architecture.

President-elect Barack Obama has promised to invest heavily in infrastructure, including schools, parks, bridges and public housing. A major redirection of our creative resources may thus be at hand. If a lot of first-rate architectural talent promises to be at loose ends, why not enlist it in designing the projects that matter most? That's my dream anyway."

http://www.nytimes.com/2008/12/21/arts/design/21ouro.html?_r=3

onsdag 17. desember 2008

Experimental eco-house designed in traditional style.


Prince Charles's attempts to redefine British architecture have entered a new phase with the unveiling of his foundation's experimental eco-house designed in traditional style.

Det britiske nettidsskriftet Building Design omtalte 12. desember et nytt initiativ fra The Prince's Foundation, Prince Charles' stiftelse. De lanserer et bolighus som kombinerer miljøvennlige materialer og energisparing med tradisjonell design. Dette ikke minst for å kunne tilby økologiske alternativer for de mange som foretrekker tradisjonell arkitektur.

Vi kan trenge et tilsvarende initiativ for å forsterke de grønne kvalitetene ved norsk byggeskikk, slik vi ser den praktisert i utallige nye eneboliger, landsteder og hytter baseret på mer eller mindre tradisjonell trearkitektur. Men hel- og halvstatlige initiativ som Norwegian Wood og Treby-prosjekteet kobler regelmessig bruk av tre som miljøvennlig materiale med "nyskapende" design. Miljømålsettinger kombineres med ideologiske ønsker om å fremme en bestemt stilart, modernisme. Selvsagt finansiert av offentlige bevilgninger øremerket for å fremme miljømålsettingen, ikke promotere en bestent smak.

Denne koblingen undergraver målsettingene om mer miljøvennlig bygging: Flertallet som foretrekker tradisjonelle bolighus og hytter vil ikke finne optimalt bærekraftige alternativer, og henvises til konvensjonelle, mindre miljøvennlige kataloghus. Disse prosjektenes helt ensidige promotering av visse stilretninger er derfor et ideologisk misbruk av offentlige midler som skulle fremme en mer miljøvennlig byggevirksomhet.

Det er absolutt behov for norske prosjekter som forsterke de miljøvennlige aspektene ved tradisjonell byggeskikk og tradisjonelle norske byggemetoder i tre. Men man må ta utgangspunkt i folks estetiske preferanser, ikke kjempe mot dem, dersom målet er optimal effekt av en satsing for å oppnå miljøvennlig byggevirksomhet.

Problemet er at et prosjekt med en tradisjonsbasert vinkling vil bli møtt med uvilje og vemmelse fra det stilfikserte etablissementet innen norsk arkitektur. Et slikt initiativ måtte trolig vedtas av den politisk ledelsen i f.eks. Miljøverndepartementet, mot egne fagfolks anbefalinger. Så sterk er bindingen til modernisme som eneste tillatte stilart blant flertallet av norske arkitekter. Korrekt stil er viktigere enn de beste miljøresultatene.

Link til artikkelen i Building Design:


Velkommen til Ingresser

Formålet med Ingresser er å etablere en felles plattform for de mangeartede ytringer og initiativ jeg vier tid og energi til, enten det gjelder stedsutvikling og byggeskikk, samfunnsendringer slik de utfolder seg på både veletablerete og alternative arenaer, samt viktige og interessante produkter innen musikk, film og litteratur.

I tillegg til nye innspill tilpasset dagens behov, vil jeg også spa frem fra komposthaugen tidligere prestasjoner, i håp om å finne flere evigaktuelle spirer enn råtne kadavre. Det kan dreie seg om artikler i Gateavisa tilbake til 70-tallet, radioreportasjer jeg lagde for NRK i samme periode, bilder og videoopptak fra de underligste sammenhenger, og dokumentasjon av de siste 10 års bestrebelser for å vippe av pinnen konvensjonalitetens revirvoktere innen arkitektur og byplanlegging.