FRA FINANSKRISE TIL DESIGNKRISE

21.12. hadde New York Times en interessant artikkel som synliggjør likheter i mentaliteten hos to yrkesgrupper som har vært i vinden de siste årene - pengeflyttere og stjernearkitekter. Finanskrisen fører nå også til designkrise - ihvertfall for arkitekter som har stilt seg til rådighet for hemningsløse finansakrobater. Regelmessig har de beriket samfunnet med en arkitektur omtrent like "kreativ og nyskapende" som en kommunal lånepakke fra Terra. Vi har sett keiserens nye korthus i ulike men beslektede varianter.

New York Times påpeker at noen de smarteste utbyggerne har engasjert stjernearkitekter som Frank Gehry for å forføre politikere til å godkjenne en utnyttelse som er i konflikt med stedets karakter og ånd, evt. også med gjeldende regulering. Volumer og profitt pumpes opp med "trendy" design som tilslørende glasur.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Fra alle kontinenter meldes det nå om skrinlegging av overdimensjonerte og mistilpassede utbyggingsprosjekter. Vi får håpe en generasjon av cowboyer i eiendomsbransjen går konkurs, og at en ny nøkternhet og respektfullhat vil sitte i høysetet når de økonomiskek kurvene om noen år igjen peker oppover.

Det er en ganske samstemmig oppfatning internasjonalt at vi må tilbake til et system med klare regelverk for finansbransjen, og fungerende offentlige kontrollsystemer under demokratisk kontroll. Overordnet styring og overvåking av den økonomiske utviklingen kan ikke delegeres til "aktørene" selv.

På tilsvarende måte er det nødvendig å gjeninnføre demokratisk planlegging og offentlig kontroll med utbyggeres og arkitekters virksomhet. Fellesskapet må definere hva slags stedsutvikling man ønsker, gjennom deltakende prosesser der man vedtar byplaner med bestemmelser for utforming av bebyggelsen, slik at humane og innbydende omgivelser kan sikres. Erling Dokk Holm har foreslått at arkitektkonkurranser skal avgjøres ved folkeavstemning, og det vil være et tiltak med tilsvarende potensiale for å styrke brukerkontrollen over stedsutviklingen.

Først når demokratisk vedtatte rammeverk er på plass vil det være forsvarlig å slippe til flokkene av innovatører som erfaringsmessig mangler innebygd magemål. Enten de er utdannet på BI eller Arkitekthøyskolen.

Utdrag fra artikkelen i New York Times, 21.12.08 skrevet av Nicolai Ouroussoff:

It Was Fun Till the Money Ran Out

WHO knew a year ago that we were nearing the end of one of the most delirious eras in modern architectural history? What's more, who would have predicted that this turnaround, brought about by the biggest economic crisis in a half-century, would be met in some corners with a guilty sense of relief?

Before the financial cataclysm, the profession seemed to be in the midst of a major renaissance. Architects like Rem Koolhaas, Zaha Hadid, Frank Gehry, and Jacques Herzog and Pierre de Meuron, once deemed too radical for the mainstream, were celebrated as major cultural figures. And not just by high-minded cultural institutions; they were courted by developers who once scorned those talents as pretentious airheads.

Firms like Forest City Ratner and the Related Companies, which once worked exclusively with corporations that were more adept at handling big budgets than at architectural innovation, seized on these innovators as part of a shrewd business strategy. The architect's prestige would not only win over discerning consumers but also persuade planning boards to accede to large-scale urban projects like, say, Mr. Gehry's Atlantic Yards in Brooklyn.

But somewhere along the way that fantasy took a wrong turn. As commissions multiplied for luxury residential high-rises, high-end boutiques and corporate offices in cities like London, Tokyo and Dubai, more socially conscious projects rarely materialized. Public housing, a staple of 20th-century Modernism, was nowhere on the agenda. Nor were schools, hospitals or public infrastructure. Serious architecture was beginning to look like a service for the rich, like private jets and spa treatments.

Nowhere was that poisonous cocktail of vanity and self-delusion more visible than in Manhattan....Every major architect in the world, it seemed, was designing an exclusive residential building here....Together these projects threatened to transform the city's skyline into a tapestry of individual greed.

Now that high-end bubble has popped, and it is unlikely to return anytime soon. Jean Nouvel's 75-story residential tower adjoining the Museum of Modern Art has been delayed indefinitely. And developers now seem loath to undertake similar projects. Even if the economy turns around, the public's tolerance for outsize architectural statements that serve the rich and self-absorbed has already been pretty much exhausted....Still, if the recession doesn't kill the profession, it may have some long-term positive effects for our architecture.

President-elect Barack Obama has promised to invest heavily in infrastructure, including schools, parks, bridges and public housing. A major redirection of our creative resources may thus be at hand. If a lot of first-rate architectural talent promises to be at loose ends, why not enlist it in designing the projects that matter most? That's my dream anyway."

http://www.nytimes.com/2008/12/21/arts/design/21ouro.html?_r=3